Henrik Wergeland

Wergeland skrev stadig farser, som han var begynt med i tidlig ungdom. Farsene «spenner fra satire over allmennmenneskelige laster eller sosiale konvensjoner og polemiske angrep på politiske og estetiske motstandere til rent private forsvarsinnlegg», skriver Rolf Nyboe Nettum. De representerer langt på vei en oversett dramatikk, som eier i seg potensial til å virke fornyende på norsk scenekunst. Flere av Wergelands farser er inspirert av middelalderteaterets moraliteter. Aslaug Groven Michaelsen kaller dem farse-moraliteter. Et typisk eksempel er den betydelige «Irreparabile Tempus» (1828).Wergelandfarsene er fantasifulle og eksperimentelle. En av dem, De sidste kloge, kan i grunnen regnes som et tidlig eksempel på et science fiction-orientert verk i norsk litteratur. De sidste kloge foregår på Terranova, «den nye jord», og undergangsstemningen er åpenbar. Det store diktet Cæsaris fra 1832 (som ikke er en farse), kan gjerne regnes til samme kategori.Wergeland publiserte sine farser under pseudonymet Siful Sifadda, et navn som var inspirert av Ossiansyklusen. Siful var navnet på Wergelands «uregjerlige halvbror», dvs. en vittig og ikke lite satirisk, side ved ham selv. Wergeland lot gjerne Siful komme til orde når han hadde behov for å forsvare seg på lattervekkende vis, eller når han ville skrive noe han ikke syntes han kunne stå inne for i eget navn. Men rett som det er stikker lyrikeren Henrik Wergeland fram med full tyngde også i tekster som er tillagt Siful, så avstanden er ikke alltid stor. Se ellers dikterens karakteristikk av forholdet mellom Siful og Henrik Wergeland i siste kapittel i erindringsboka «Hassel-nødder» (1845))Wergeland skrev også en rekke skuespill i eget navn, som Sinclars Død, Barnemordersken og Den indiske Cholera. Høyest når Barnemordersken, et sørgespill i fire akter. Handlingen foregår i Frankrike på 1200-tallet. Det er en tragedie med burleske innslag, storslagen lyrikk og engasjerende handling. Dramateknikken er inspirert av Shakespeare som Wergeland satte svært høyt. Barnemordersken er krevende å sette opp, men gjør seg utmerket på scenen.Wergeland skrev også syngespill. Til genren kan regnes En sangfuld Sommermorgen paa Skreya (1829), Campbellerne (1838) og hans siste dramatiske arbeid, Fjeldstuen (1845). Det fikk sin uroppførelse ved Ole Bulls nyopprettede Det norske Theater i Bergen i januar 1850.